Knut Eide:
"Klippfisktørking i Åfjord"

Elvida Barø:
"Om far Torberg og sluppa "Mjølner" og feskarbeid i Bjørnevika"

Ludvig Bjørnevik: 
"Feskarbeid og Bergarbeid i Bjørnevik"

Knut Eide:
"Da Johan Bjørnevik segla til Tyrkia med klippfisk"

Klippfisk i Bjørnevika og Barøya

Odd Eide:
"Siste parti med klippfisk
fra Åfjord 1956"

"Mjølner"

Fra fersk fisk til klippfisk

Litt klippfiskhistorie og oppskrift på klippfisk

Disse fire bildene er fra fiskarbeid på Eidem i Åfjord.                 (foto Breivold)

Fisken fraktes i småbåt fra fartøyet til
fjæra for vasking.


Vaskinga av fisk. Man holdt fisken etter
sporen mot en båt-tilje som sto på skrå.


Slik ble salt, slo og kråkrø vasket bort,
og så bar man fisken videre opp til berget


Fisken ble lagt utover berget for tørking.

(Teksten er gjengitt slik den ble nedskrevet)

"Torberg Hansen Bjørnevik  (1862-1930) hadde ei lita jakt "Varig Vennskap" som han brukte til sildesalting om høsten og fisksalting om vinteren. Det var som oftest til Gjeslingan at vinterturen gikk. Fisken ble saltet i rommet, og når de hadde full last seilte de heim. Som regel kom de heim til påske. Etter påske, eller når de hadde vært heime noen dager, ble flagget heist i mastetoppen, og det betydde at nu startet fiskvaskinga.
Det samlet seg da en hel del småbåter med 1 eller 2 mann i hver, og de lastet sine båter, og fisken ble tellet, for det var betaling pr 100 fisk for vaskinga, som foregikk på det viset at båtene rodde opp i fjæra nedenfor fiskebergene der fisken skulle tørkes til klippfisk.

Fiskberga var berghauger nede ved sjøen og disse var rensket for jord og vasket rene før det kunne tørkes fisk på dem.

Når båtene kom opp i fjæra, spredd langs berga, kastet man en del av fisken i sjøen på 30 - 50 cm dyp. Så begynte selve vaskinga på det viset at man tok tak i en båttilje og satte den på skrå, tok fisken etter sporen og la den mot tiljen og vasket bort salt, slo og kråkrø med en sjøvått, og så ble den kastet på land. Der var det da en del folk, mest unger, som bar den oppover berga. Dette arbeidet var også som regel betalt pr 100, og det forekom at ungene fikk bare halve så mye pr hundre som de voksne.
Jeg husker at engang da jeg bar fisk for Johan Bjørnevik inne på berga heime på Eid, "Eidsoddan" kalt, fikk jeg 10 øre pr 100 og måtte bære fisken opp på de høgste haugene, mens de voksne fikk 20 øre og slapp med å bære bare halve lengden. Ja, unger skulle ha mindre betalt for samme arbeid, men dette syntes jeg var så urettferdig at jeg lovte meg selv at jeg ikke skulle arbeide mere for ham, og den lovnaden holdt jeg.
Kjøp av fisk i Lofoten og Gjeslingan og salte og tørke den til klippfisk, var en ganske stor næringsgren i Åfjord fra tiden før århundreskiftet og fram til tiden etter siste verdenskrig. Det ble tørket fisk på mange steder innover Skraafjorden, først på Lauvøya hvor jakt "Gerharda" hørte heime, og så i Barøya hvor forskjellige fartøyer leide tørkeplass. Likeså ble det tørket fisk på Nerplassen på Lauvøya og enkelte ganger på Kalvholmen. Det var Martin Hansen sammen med Guttorm Olden som drev her. Guttorm Olden eide en skøyte "Lykkens Prøve", som til daglig ble kalt "Sildsupa".
Ludvig Bjørnevik tørket også fisk noen år på berga nordøst for husene på Nordheim og på bergene i Barøya.

Så kommer vi til Bjørnevik hvor Torberg og Berthe Hansen bodde. Her ble det tørket fisk i en årrekke. Torberg Hansen hadde en jakt "Varig Vennskap" til omkring 1906 (rettet: skal være 1903) da han solgte den til en som hette Myhre fra Lysøysund. Så kjøpte han slupp "Mjølner" som var bygget i Hardanger omkring hundreårsskiftet.

På Eidem var det Johan Tårnesvik som hadde kjøpt gården av Peder Hansen. Han drev i likhet med Peder Hansen, landhandel, skysstasjon og sild og fiskoppkjøp. Han hadde jakt "Kristine Emanuel". Den hadde før Tårnesvik kjøpte den, gått i nordsjøfart, og det ble fortalt at den hadde fått medalje i kappseiling under denne farten. Jakta ble solgt til lekter og medaljen og alle papirer fulgte den. Om noen har tatt vare på noe av dette er ikke sikkert. Det er ikke noe igjen på Eidem.
Fisketørkinga på Eidem foregikk på Kvalvikberga og berga framover mot Rundingen.
Likeledes ble det tørket fisk på begge sider av Kleppfiskvika. Det var år om annet leiefartøyer som tørket fisk her også, f.eks galeas "Nikolai Knutsen" med Tomas Thun som skipper.

 Fra Kvisvik på Nordmøre


Fra Kvisvik på Nordmøre


For å få til god tørking måtte fisken
snues noen ganger i løpet av dagen


Om ettermiddagen ble fisken samlet
sammen og lagt i la, med de såkalte
"fiskeflak" som tak


Fra Kristiansund
Noen ganger ble det brukt
sekkestrie rundt sidene

Jørgen Skarsvåg på Grimstad hadde flere fartøyer, og det ble tørket fisk på berga ved Vika og på Grimstadskjæret. Av Jørgen Skarsvågs fartøyer kan nevnes jakt "Skreia" som senere fikk daglignavnet "Gammelskreia" fordi han  kjøpte en ny jakt og kalte den også for "Skreia". Denne ble til "Nyskreia". Han hadde også to små kuttere; "Odd" og "Sterkoder", likeså en skøyte "Avanse". Den ble senere overtatt av Edvard Skarsvåg. Han drev slofart med den i mange år, til den seilte på et skjær ved Kjerringøya og forliste. Den var da på vei heim fra Lofoten med fiskelast. Han fikk da bygget en kutter "Grimsøy", som det senere ble satt inn motor i.

Edvard Skarsvåg ryddet berg inne ved Storvika og tørket fisk der. Det neste fartøyet Jørgen Skarsvåg kjøpte var "Maria", og etter den kom "Brødrene", som ble overtatt av Konrad Skarsvåg. De siste årene han hadde den ble det innsatt motor, og han drev med å grabbe sand inne på Frønesøra. Sanden ble brukt til veggrus og til støpesand.
Inne på Eidsoddan var det ikke tørket fisk før Johan Bjørnevik begynte der. Han hadde to fartøyer, Jakta "Brødrene" som ikke lastet mer enn 100 tønner i rommet. Denne jakta kalte han for "Galeasen". Så hadde han ei skøyte "Havsula". Den solgte han til Lysøysund Sildoljefabrikk da han ble gammel og sluttet med slofarten. Hvor det ble av "Galeasen" vet jeg ikke.

Bjørnevik betalte årlig leie av fiskberga til gårdene på Eide. Når fisken var tørket og hatt ombord i fartøyene for levering, enten til Kristiansund eller Bergen, holdet han oppgjør med gårdbrukerne. Da ba han dem ombord i "Galeasen", i kahytta, og der vanket det både øl og dram. Gårdbrukerne da, omkring årene før 1. verdenskrig, var: min far Klaus Eide, Melkior Andreassen, onkel Nikolai Eide og Martin Johnsen.

Etter at Johan Bjørnevik sluttet med fisketørking inne på Eidsoddan, overtok Arne Rånes plassen. Han var først leieskipper hos Jørgen Skarsvåg en del år, så kjøpte han jakta "Mira", og begynte i slofart for seg selv. Da det ble slutt med å tørke klippfisk, gikk Arne Rånes og sønnene Arvid og Ottar over til å drive fraktfart med "Mira", som det da var blitt innsatt motor i.
Det ble også tørket fisk på Markanes. Hans Markanes hadde en jakt sammen med noen på Tårnes, og de drev fisktørking fra rundt begynnelsen av åra mellom tjue og tredve. Da Hans ble gammel og sønnen Markus ikke hadde noe interesse i slofarten, ble jakta solgt. Helt bråstopp ble det ikke med fisktørking på Markanesberga, for Arne Rånes tørket fisk der noen år.
Den nordligste plassen i Åfjord som det ble tørket fisk på var i Grøttingen. Her tørket Ole Selnes fisk noen år etter at han ved Torberg Hansens død overtok "Mjøner" sammen med Berthe. Grunnen til at de flyttet til Grøttingen med fisketørkingen var vel at fraflyttingen var begynt å gjøre seg gjeldende. Fisktørking var jo nokså arbeidskrevende og dårlig betalt arbeide. Likeså var det ikke noe stødig arbeid, da været kunne bli ustadig så det ble mange dagers opphold. Det ble derfor ikke nok folk rundt Bjørnevik, så de måtte flytte.

I forbindelse med slofarten kan jeg nevne at f.eks. i 1936 var hyra ca 30 kr pr uke for en skipper, 25 kr for bestmann, 23 kr for flekkere og saltere, og 17 kr for kokk eller "kokk og salter"  som han ofte vart hyrt som. Til gjengjeld var mat og klær billig. En dress fra 75 kr  til 100 kr, et par sko 15 - 20 kr. Hvetemel 0,40 kr pr kilo, farin kr 0,30 pr kilo, egg kr 0,80 og gulrot kr 0,10 pr kilo. Dette for å nevne noe.
Maten ombord var ikke felles for hele mannskapet som nu. Den var delt i to grupper; fellesproviant og tørrmat. Fellesproviant var: Sild og fisk, poteter, erter, gryn, kaffe og melk. Tørrmat var: Brød, smør eller margarin og alt annet pålegg som for det meste bestod av farin, sirup og enkelte ganger en liten billig ostbit. Det hørte med til skikken at hver torsdag skulle det være ertersuppe, kjøtt og flesk. Kjøtt og flesk måtte hver mann holde seg selv. Erter til ertersuppe var derimot fellesproviant. Den som ikke hadde noe kjøtt eller flesk, måtte som det ble sagt; "Spise av lasset". Da var det enten å koke seg fisk, eller å ty til speksildtønna. På en del fartøyer var det fri fellesproviant, men de fleste, og da blandt dem fiskebåtene, var det brukt deling på utgiftene mellom mannskapet, og det kunne bli fra 3 til 5 kr pr uke.

Johan Tårnesvik
1860-1931
Johan drev landhandel, skysstasjon og sild- og fiskoppkjøp på Eidem. Han hadde jakt "Kristine Emanuel". Den hadde før Tårnesvik kjøpte den, gått i nordsjøfart, og det ble fortalt at den hadde fått medalje i kappseiling under denne farten.

"Kristine Emanuel"

Det foregikk klippfisktørking lange hele kysten fra Møre til og med Troms:

  Fra Lenvik i Troms

  Fra Bodin ved Bodø

  Fra Stangdraget ved Kristiansund

(Nedskrevet slik Elvida sa det, teksten er ikke normert)  

"Far var det vi kalte for skipper, han hadde slupp "Mjølner". Segla til Lofoten om vinteren og kom heim med last med fesk. Da var det mye arbeid for kvinnfolka i forveien. Det skulle bettes og veves og ordnes med mat. Husker mor som måtte steike opp en hel tønne med kak, oppi stortrauget, og da var det ingen spøk. Måtte ha i en våg mel. Og votta var det 7 par tå, og strøvellesta, undertøy og alt skulle være ferdig til de skulle reist til Lofoten. Det var 7 - 8 mann ombord og far var den som drev det. Og ombord i Sluppa, der var det som sagt en lugar foran og kahytt bak. Skipper og bestmann skulle ligge bak i kahytta, og mannskapet foran. Det var ikke så store bekvemmeligheter, for nedi lugaren hadde de ett lite skap hver. Der hadde de margarinkleppan og litt av hvert nedi. Ikke noe stort utstyr. Og om søndagan når de skulle har litt "rettelig mat" som dem sa, hadde de med seg litt flesk sjøl, og så vart det skåret et stykke av hver spekeskinke og satt en trepinne i så de skulle kjenne igjen maten sin når de skulle spise. Så det gikk rettelig for seg. Videre da så var det ikke så store bekvemmeligheter ombord i en slupp da, men dem klarte seg jo godt. Som feks det dem kaller for toalett no fer tida, der brukte dem ei trebøtte med handtak i, det var hele greia. Men du hørt ikke noen klage på det.

Om våren når fisklasta kom fra Lofoten var det rørelse i Bjørnevika. Vi unge gledet oss, hele lasten skulle tørkes her på berga, og for å få nok folk til dette, måtte de komme bådefra dalan og andre steder, da var det som alt livnet opp av dvale.
For når vi såg Sluppa kom seglan inn Bengsholmen da kom bergflagga opp, kvitflagga vart heist opp, fer det betydde at karran skulle komme til feskvask. Og som sagt så var det ikke vei fram til oss, så vi måtte ha folket liggende hos oss. Og dem kom fra "dalan", Fjeldsaunet og Kammen og Løvøya og folk fra aill kantan.  Det var som det livnet opp alt. Vi ongan vi gledd oss og vi var ikke gammel når vi begynte å arbeide. Opp i 6-7 tida om mårran og værra med til kvelds.

Alle hadde middag her og kaffe, så det var ikke småtteri til matgryte som skulle til. Ja, til en 20 – 30 stk. hver dag. Det var ikke alle som kunne reise heim om kveldene, så folk lå over alt, men da ble det ikke helt stilt om kvelden! Som oftest måtte dem inn i kjøkkenet for å se om det var noe salt mat igjen ettermiddagen, og når en skulle være still, da var det jo om å få noen til å flire. Da var det at far kakket i loftsgolvet.... at no måtte det bli stilt! Det var heller ikke uvanlig at det hang en lervkaill oppi flaggstanga om morgenen når far skulle ha opp bergflagga.

Så husker jeg engang jeg var på feskvask. Da bodde jeg her i Barøya og rodde inn til Bjørnevika. Sluppa var kommet og båtan kom i full fart, og jeg var no den som skulle komme først, tenkte jeg. Det var kunsten å konmme seg først ombord og komme seg nedi rommet og rive opp fesk og få den i båten. Det sto selvfølgelig en mann på dekket og telte i båtene kor mange hundre vi skulle ha hver. Jeg hyra på meg og rodde herifra i full fart og jeg rodde på ei støtte, båten skrangla og jeg falt i båten med fotan i været. Da hørte jeg kaillan ka dem flira som kom etter meg, og de kom fra Kammen og Fjeldsaunet roan innover her. Det vart ikke riktig langsomt når vi treftes og fikk fortelle historien. Men jeg kom meg ombord og fikk i 7-800 fisk og rodd iland. Selvfølgelig fyltes trebotnan (treskoene) med sjø med en gang, det var ikke mye utsyr i kleder. Man hadde et par blavotta og ei telje framfor seg til fangskinn så var det utstyret det. Men det var mang gong kaldt ja, i april å stå og vaske så mye fisk, en krone for 100 stk.

Det va feskvask ja, og båtan kom roan og kaillan ombord dem var i rommet og hiva opp fesken og telte ombord i båtan. Og så var det å ro på land med fersken. Så var det folk som sto i fjæra og tok imot og bar den oppå berga. Så var det folk oppå der som tok imot og salta og la den i la. Derre var vi med på sia vi var ongan, og kain aller glømme kor flott det var når hele berga var utoverlagt og fesken begynte å bli tørr. Og når vi var ferdig med tørken, og den var ferdig til å ha ombord, da kom de med en stor føringsbåt. Så ble det lagt to planka fra land og ombord på føringsbåten. Og der kom vi bærende med fesken i fra haugan med store bøla på nakken så det lå over hauet på oss. Så var det å balansere på plankan og ombord i føringsbåten. Der sto det folk og tok imot. Det var mang en gang arti, men også kaldt, men det var et liv det å. Tross alt et sunt arbeide. Vi tulla inn både ansikt og hender så ikke sola skulle skinne på oss.

Når vi var ferdig med å ha ombord fesken, så var det å segle til Kristiansund. Vi som var onga fikk som oftest værra med til Kristiansund, det var no likssom det som var stasen.
Men, dein lørdagskvelden når vi slutta og fesken var ombord, så hadde vi noe vil kalte for "feskleik". Da var det å sende to mann på sykkel innover til Foreninga å kjøp kringla og bolla. Det var bevertningen på feskleiken. Musikken holdt vi oss sjøl, noen spilte fiolin, noen trekkspill og mandolin og vi hadde alt mulig, det var ikke noe "band". Vi spillte og sang til lyse mårran når det var feskleik.
Så det va slutten på den sesongen."

Ludvig

Ludvig forteller om
"Feskarbeid og bergarbeid i Bjørnevika"
Intervjuet av Eugen Eide, 1981:

Eugen

(Teksten er noe normert og er et utdrag av et lengre intervju)           

Det finnes vel noen historier fra da dere kom heim fra Lofoten, det var vel da arbeidet startet?
- Ja, det var no fjæravasken da om våren, mye vått og blautt. Kjærringan da veit du, og karran vaska fisk.  Fisken var frosset fast i rommet ombord, så de måtte ned og rive den laus og hive den opp. Så var det oppi båtan og ro på land med den.

Og så var det å vaske fisken da?
- Ja, og bære den opp haugen, berga, for tørking.

Så det var vaskeran som mått bærra fisken oppå berga?
- Ja, og så hadde dem med seg ongan da, og da var det å ta en fisk i kvar hand og bærra oppover, over grasvollen og opp til berga. Det var hardt arbeid, de som vaska hadde ullklea og støvler. Mange kom fra Kammen, Fjeldsaunet, Brudlia og Kjørem. Om kveldan, etter arbeidet var ferdig, så rodde dem heim.
Og mor da (Berthe) koka meddag, ikke til feskvaskeran nei, men til bergfolket.

Ja, det var vel mange folk som var i arbeid?
- Ja, ka du trur, 20 - 30 menneska på bergarbeidet, bare i Bjørnevika.

Hva besto bergarbeidet av da?
- Det var å ha utover fisken, og å så snu den og legge den sammen om kvelden igjen. Og så skulle den stables om, for det var viktig at den hadde press. Den som lå underst i laet fikk mest press, og da måtte det passes på slik at den ble omstablet, for at all fisken skulle få jevnt press under tørkeprosessen.
Jeg husker jeg var på Grimstad, var bare ungen da, vi holdt på å stable om en dag. Det var kvinnfolka og ongan som ble brukt til  bære fisken omkring. Konrad Skarsvåg og jeg, vi var bare ongan, vi tok bare fisk fra en side av laet. Ingen voksne sa noe, og vi forstod ikke bedre. Det var Hans Morten Hellesvik som var tørkar, og når han oppdaget at vi tok fisk bare fra den ene siden, fikk vi oss en ørefik, både Konrad og jeg. Men vi syntes at det skulle vært slik at de som ikke fortalte oss hvordan det skulle gjøres, kunne fått denne ørefiken.
Strenge fisketørkera den tida.

Men om dagan, når fisken var lagt utover, måtte dere da samle sammen hvis det kom et regnskyll?
- Ja, du veit at som fesktørkar så måtte du forstå været, dæm var god til å spå været kaillan. Men det kunne komme en floing, og da var det ikke så greit.
Det var ein gong, den sommeren jeg bygde her (Norheim 1922), da skulle jeg inni Kvenndalen i Skråfjorden etter materialer. Jeg skulle låne motorbåten i Bjørnevika, da det kom en floing. Jeg sto ved naustveggen, og bergfolket begynte å ha sammen fisken, men måtte gi opp. Det regnet så mye at det skylte nedover berga. Etter skybruddet ble det stilla og solskinn.
Å få regn på fisken etter at den var begynt å bli tørr, forringet kvaliteten, den ble brun og stygg. Og vi fikk ikke fram "kvitsaltheita" i den mer. Det var viktig å holde kvaliteten for å få rett pris.
Galt var det også om den vart for varm, da ble den også brun. Ja, det var mye å passe på ja med tørking av klippfisk. Jeg husker, hva som var årsaken vet jeg ikke, det var i de senere år, det vart så varmt at den brentes i flaka, når den sto i stabelen.

Var det berget som ble for varmt da?
- Ja, og varmt i lufta. I Kristiansund ett år ble den nesten kokt i stabelen.

På den tida det var fisk- og bergarbeid, da var det vel mer folk her da, enn det er no?
Ja, jeg tørka fisk på Førsholman i flere år, og da var vi 35 menneska som holdt på bare med det. No er det nok ikke så mange på hele området her.
Jeg tenker på folket på den tida, når det var timebetalig på bergarbeidet, men kvinnfolka arbeidet på spreng for å bli først ferdig med laet sitt! Dem arbeidet ikke for å få til mest mulig tima nei! Jeg har respekt for folket som var på den tida, det var ikke mange kommunista nei!

Johan Bjørnevik hadde jakta "Brødrene" som han kalte for "Galeasen".
Det ble fortalt om et år det var dårlig pris på klippfisk i Kristiansund og Bergen. Da besluttet Bjørnevik seg for at han skulle seile til Konstantinopel, nu Istanbul i Tyrkia, med fisklasten i jakta "Brødrene".

Når noen siden snakket med han om det, og sa at det var dristig gjort å seile så langt med ei lita jakt, svarte han:

Torberg Bjørnevik
1862-1930

Torberg Hansen Bjørnevik som var eier av "Mjølner", drev handelsvirksomhet med henting av saltfisk i Lofoten og Finnmark og fraktet den til Åfjord. Her ble den tørket på berga, før den i ferdig tilstand som klippfisk ble lastet ombord i Mjølner. Lasten ble fraktet til Kristiansund og delvis Bergen og solgt til fiskeoppkjøpere. Fra Kristiansund ble fisken eksportert til Middelhavslandene, både Italia, Spania og Portugal. Den beste fisken ble best betalt.
Torberg drev denne virksomheten i hele sitt liv og hadde Mjølner fra 1903 til sin død i 1930.
"Bergarbeid" som det ble kalt, var sesongarbeid og ga kjærkommen inntekt til både voksne og barn. Til tider var det i Åfjord over 200 som arbeidet på fiskeberga her. I tillegg måtte det produseres fiskeflak. Dette var "taket" som ble lagt oppå fiskelaene, og skaffet de snekkerkyndige ekstrainntekter.

Ole Ovesen Langstrand (Selnes)
1883-1952

Ole, gift med Gusta Amalie datter til Berthe og Torberg, overtok "Mjølner" og klippfisktilvirkingen etter Torbergs død i 1930.
I begynnelsen drev han denne virksomheten sammen med Berthe Bjørnevik. Hun døde 1947, og Ole fortsatte noen år til. Han døde 1952, og klippfisktørkingen ble overtatt av Ludvig Bjørnevik som drev dette som en liten tilleggsvirksomhet til gårdsdriften.

Ludvig Bjørnevik
1900-1989

Ludvig Bjørnevik, sønn til Berthe og Torberg, drev med klippfisktilvirking i en periode, og det var han som leverte det siste partiet med klippfisk fra Barøya - Bjørnevikområdet, sommeren 1956.

Langstrand 1940, "Mjølner" for anker i Indre Selnesvåg

I følge ei regnskapsbok som har tilhørt Ludvig Bjørnevik, var siste oppkjøp av fisk i Lofoten for tørking til klippfisk,  i 1956.

Jeg var med på fisktørkingen denne sommeren. Fiskvaskinga var over da jeg kom til Langstranda, men selve tørkeprosessen var i gang. Jeg bodde som vanlig på Langstranda hos min tante Gusta. Om morgenen var det å løpe oppå haugen for å se om "bergflagget" var heist på haugen ovenfor Barøya. Var bergflagget oppe, så var det bergarbeid, og da var bare å møte opp. Bergflagget var en hvit duk som ble heist opp i en stang på den høgste haugen slik at det kunne sees fra alle kanter. Om morgenen lå fisken i la fra dagen før, med "tak" over. Så var det å legge den utover berget for tørking. Sarte skolefingre fikk noe å bryne seg på, men mine fingre var strøkne i forhold til fingrene til Ragna Mitterstad! Jeg husker dem meget godt: De var grove, hovne og sprukne, med mange salt-sår.

Jeg husker spesielt en gang da vi fikk det veldig travelt.
Ludvig var usikker på været, men det var fine forhold på formiddagen og all fisken ble som vanlig lagt ut på berget for tørking. Så kom det opp blåsvarte skyer i vest, og det var klart at her ble det regn! Fisken måtte legges opp i laene igjen i en fart, og så rødsprengt i ansiktet som min onkel var da, så jeg verken før eller siden. Men det gikk i siste liten, all fisken kom under "tak", og det ble ikke mer tørking den dagen.

 Så kom den dagen da fisken var ferdig tørket. Noen bar og noen brukte trillebår for å få klippfisken ned til brygga i Barøya og der ble den lagt opp i store stabler inni brygghuset. På utsiden av kaia lå det to båter og den innerste var Mjølner. Den var surret fast til siden på den andre båten som jeg ikke husker navnet på. Mjølner var allerede solgt og skulle sørover for ombygging. Den skulle bli motorbåt. All klippfisken ble så lastet ombord i Mjølner. Jeg husker ikke om vi lastet noe i motorbåten, men det er godt mulig for det var store mengder klippfisk og arbeid til mange. Lastingen gikk for hånd, og vi arbeidet utover kvelden og natta, det var midt på sommeren og lyst nok. Vi bar så mange fisk vi klarte i hver vending. De voksne mannfolka bar gjerne 6 - 7 stk i gangen, men jeg klarte ikke så mange, så det ble en eller to i hver vending. To brede planker ble brukt som landgang. I en av vendingene tok jeg tre stk, og da jeg var midt på "landgangen" glapp taket. Disse fiskene kom tilbake til sitt rette element og sakk som stein. Vi kunne skimte dem som hvite flekker på sjøbotnet. Jeg var 11 år gammel, og ble nok trøtt utpå natta. Litt oppstyr ble det, men jeg kan ikke huske at jeg fikk kjeft, "basen" var vel for travelt opptatt med å laste. Båtene skulle gå så fort lasta var ombord, og tidlig på morgenen var alt klart.

Denne sommermorgenen i 1956 ble det siste partiet med klippfisk fra dette området sendt sørover til Kristiansund. Mjølner var solgt for ombygging. Den var lastet med klippfisk og surret til siden på en motorbåt.
Jeg husker det var en vemodig avskjed. Noen hadde tårer i øynene, for det var slutten på klippfiskarbeidet, og seglskutetiden med Mjølner var definitivt over.

Bjørnevik 2003

Forhistorien
Ca 1890 kjøpte Torberg, sammen med Jens Hendrick Hansen Lysø på Lauvøya, jakten "Varig Vennskap" som de i fellesskap eide og drev handelsfart med til i 1896 da Jens Kr. Lysø kjøpte jakta "Gerharda". Fra da av fortsatte Torberg alene med jakta ”Varig Vennskap” til på nyåret 1903 da han kjøpte hardangerjakta ”Mjølner”.

Torberg 1910
(1862-1930)

Torberg Hansen Bjørnevik kjøpte Mjølner i 1903. Den ble brukt til frakt av salt-fisk fra Lofoten og Finnmark til Åfjord i Trøndelag. Her ble fisken tørket på berga og deretter fraktet som klippfisk videre til Bergen og Kristiansund for salg. Torberg drev denne forretningsvirksomheten til sin død i 1930.

Ole 1927
(1883-1952)

Fraktfarten og båten ble deretter overtatt av hans svigerønn Ole Ovesen Langstrand, som drev virksomheten videre fram til 1951.

Arthur 2006
(1923-2012)

I arve-oppgjøret etter Ole i 1952, ble Mjølner overtatt av Berthe og Torbergs barnebarn Arthur Bjørnevik og i 1956 solgt til Kristiansund - ombygd til motorisert fraktebåt og omdøpt til "Kjønnøy". Etter noen år som fraktefartøy ble den brukt til frakt av sand på Hitra. Her sank Mjølner/Kjønnøy til bunns mens den lå til kai. Fortøyningen var nok ikke helt etter oppskriften for når sjøen fall ble båten ødelagt og gikk til bunns ved kaia.

"Torberg Hansen Bjørnevik kjøpte "Mjølner" som var bygget i Hardanger, omkring hundreårsskiftet. Den var rigget med 2 master, mesanmast og stormast som var stengerigg, og den hadde både klyver - og jagerbom. Stangen, eller laustoppen som den også ble kalt, var til å fire ned foran stormasten, som var kappet ovenfor pikfallet til storseilet og staget framover til jagerbommen. Ca 2/3-deler oppover stangen var staget (stengestaget) festet. Det gikk også til fremste ende av jagerbommen. Foran stormasten var det således 4 seil, kalt "forseil". Først fra masten; stagfokk, så klyver, så jager og til sist stengestagseil. Alle disse seil var faste seil som løp opp og ned på sine stag. Klyverbommen var fastgjort og jagerbommen lå oppe på den, og den kunne trekkes inn, så klyverjager og stengestagseil kunne beslåes sammen (surres og dekkes med presenning).
Dette var en uvanlig rigging på et fartøy på disse kanter, og det fikk Mathias Rånes, en gammel uteseiler, til å bemerke:
- "Han Torberg Hansen er blitt noe til kar. Han har kjøpt seg fartøy med 4 forseil og ratt!"
Mjølner var nemlig utstyrt med ratt, mens alle andre seilfartøyer på den tiden hadde rortaljer.
Imidlertid ble stengeriggen både for kostbar i vedlikehold og lite hensiktsmessig i "slofarten", som sild- og fiskekjøpstrafikken ble kalt. Så den gamle stormasten ble tatt ned og erstattet med pålmast (en mast som går fra kjølsvinet til toppen i ett stykke) Jager og jagerbom ble også tatt av og klyveren omgjort til lausklyver. Det vil si at den ikke var festet til noe stag og at halsen på den var festet til en ring rundt klyverbommen så klyveren kunne hales frem og tilbake. Dette var en stor fordel, for da kunne den lett skiftes mellom en storklyver i maksvær og en stormklyver når det blåste opp. Det hadde også den fordel at klyveren kunne beslåes sammen med stagfokken."
 

I forbindelse med slektsstevnene for
Adsen-Bjørnevikslekta i 1994 og 2003
ble det laget pins med motiv:
"Mjølner og klippfisk"

Vel hjemme sto folk klare til å losse Mjølner. Det hendte at fisken var frosset fast i lasterommet, og det kunne være både kaldt og strevsomt å få den løs, opp av rommet og ned i lettbåt, for deretter å bli rodd til land

Før tørkingen kunne begynne, måtte fisken vaskes ren for salt, rø, blod- og innvollsrester etc. Dette ble gjort i fjærasteinene og var som regel "kvinnfolkarbeid". Men vi ser av gamle bilder at også mannfolka deltok i dette arbeidet som var meget hardt for både føtter, hender og rygg.
Det var ikke akkurat badetemperatur i sjøen på denne tiden av året!

Fordi klippfisken er saltet og tørket har den lang holdbarhet, og er meget smaksfull. Den har høyt proteininnhold og lavt fettinnhold. Preserveringen gjør også at vitaminer og mineraler blir bevart. Dette gjør den til meget sunn mat.

Klippfiskens opprinnelige historie i Norge er uløselig knyttet til en person; hollenderen Jappe Ippes.  Han slo seg ned på Tustna, nord for Kristiansund i 1691 og hadde bakgrunn fra klippfiskproduksjon på Newfoundland. Det var god råvaretilgang – havet kokte av torsk på etterjulsvinteren. De europeiske markedene etterspurte klippfisken og Norges beliggenhet i forhold til disse markedene var god. I tillegg til at naturen sørget for råstofftilgang var kystlandskapet med svabergene gode tørkeplasser. Og ikke minst sørget den kalde nordavinden om våren for et godt ”klima” for naturlig tørking. Arbeidskraft var det nok av, den var i tillegg trolig ganske billig.

Men som gründer møtte Jappe Ippes ”veggen”. Etter 10 år ville ikke de nederlandske bankene låne han mer penger og han gikk konkurs. Han var kanskje for tidlig ute, men han la uten tvil grunnlaget for et regionalt klippfiskeventyr langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover.

Gjennom det 18. århundret var det Skottland som drev klippfiskindustrien, og de fikk innført en lov som forbød nordmennene å få kunnskap om produksjonsmetoden. De ønsket å beholde monopolet, og innføret strenge straffer for overtredelse, i noen tilfeller også dødsstraff for de som brøt loven.

Men så, i det 19. århundret, begynte nordmennene for fullt å produserer klippfisk for eksport.

(Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon)

Til forsiden